tirsdag 31. desember 2013

Nyttårsmiddagen eg helst ville ha vore på

Iguanodonstatuane.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
(Fotograf: Jes. CC-BY-SA-2.0)
31. desember er gjerne prega av meir eller mindre vellukka middagar, der ein skal «feire» den kalenderjippoen eit nytt år er. Slike middagar er gjerne mindre minneverdige enn propagandaen skal ha det til, men det er i alle fall ein slik nyttårsmiddag som på mange måtar er verdt å minnast. Dinosaurmiddagen i Crystal Palace Park i London i 1853.

Som vi tidlegare har vore inne på på denne bloggen, var Crystal Palace, nettopp det det høyrast ut som: Eit krystallpalass. Det vart bygd i Hyde Park til verdsutstillinga i 1851. Då den var ferdig vart heile palasset flytta til det som i dag heiter Crystal Palace Park. Her kjem dinosaurane inn i biletet.

I samband med flyttinga fekk Benjamin Waterhouse Hawkins, ein skulptør som hadde spesialisert seg på naturhistorie og var sentral i arbeidet med verdsutstillinga i oppdrag å lage skulpturar av utdøydde dyr i skala 1:1. Dette skulle vere første gongen ein gjorde noko slikt. I utgangspunktet tenkte han å kun lage pattedyr, men Sir Richard Owen fekk han inn på tanken om å lage dinosaurar i staden, og i dag står det 33 dinosaurstatuar i naturleg storleik i parken.

«A face to frighten babies»
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (PD)
Sir Richard Owen, anatom og paleontolog, var mannen som kom opp med ordet «dinosaur» og skal ha vore ein glitrande vitskapsmann, men ein heller ubehageleg fyr å vere i nærleiken av, med dårleg humør og «a face to frighten babies». Han var i konflikt med fleire av sine samtidige vitskapmenn, mellom anna Charles Darwin og Gideon Mantell. Mantell var mannen som mellom anna oppdaga iguanodonen, ein dinosaur vi snart møter att i forteljinga. Mantell vart utsett for ei ulukke som øydela ryggraden hans, noko som gjorde livet mykje vanskelegare for mannen. Owen nytta denne opninga til systematisk å gje nye namn til artar Mantell hadde gjeve namn til, sørge for at Mantell sine forsøk på å publisere artiklar ikkje lukkast og tok æra for fossilfunn Mantell hadde gjort. I 1852 gjekk det heile så langt at Mantell tok livet sitt. Som ei siste ærekrenking var det den store anatomen Sir Richard Owen som fekk den skadde ryggraden til å forske på etter at Mantell var død. Owen tok også på seg å skrive ein nekrolog for Mantell i Literary Gazette. Nekrologen var sjølvsagt anonym, og teikna eit bilete av Mantell som ein middels anatom med små bidrag til paleontologien. Oppdaginga av iguanodonen vart i nekrologen tillagt ein viss Richard Owen...[1]

Moderne modell av ein iguanodon frå Oxford University
Museum of Natural History.
Biletet er tatt av Ballista frå engelsk Wikipedia og ligg på
Wikimedia Commons (CC-BY-SA-3.0)
Så kjem vi til nyttårsafta 1853. I parken står det no klar 33 dinosaurar i fullskala. Alle er laga av Hawkins, støypte i betong og var anatomisk korrekte slik ein trudde dei ulike artane hadde sett ut. At vi i dag knapt kan kjenne att iguanodonen slik vi har sett desse dyra andre stader, skuldast at ein i dag veit at dei hadde ein slags form for tommel i staden for det lille hornet statuane har på nasa og at dei gjekk på to i bein, ikkje fire slik statuane gjer. Dr. Matthew C. Lamanna skriv om statuane og selskapet at «though Iguanodon was big in real life, the Hawkins model was bigger. (It would be hard to have more than two or three people eat dinner inside a truly life-sized Iguanodon.) The size error wasn't the only problem with these statues. By today's standards, their anatomy is very inaccurate. But it's not fair to blame Owen and Hawkins. Surely some things we think about dinosaurs today will seem strange and inaccurate to future paleontologists.»[2]

Nyttårsafta 1853 vart dinosaurmiddagen halde. Dei som skriv om festen er litt ueinige om den var inne i forma iguanodonen var støypt i, eller inne i sjølve statuen. Mest sansynleg var det inne i forma. Inne i dinosaurforma var det dekka bord, og rundt bordet sat rundt 20 menn samla for å feire det nye året og dei storslåtte statuane. Heidersgjestane var Hawkins, som hadde laga statuane, og Owen, som hevda han hadde oppdaga iguanodonen og som hadde kome opp med tanken om dinosaurstatuar. Kva dei snakka om, veit eg ikkje, men med tanke på krinsen av folk om kvar dei var, er det naturleg å tenke seg at dei snakka om dinosaurar. Ser ein på teikninga under, ei teikning av middagen frå 1854, kan vi sjå at namnet «Mantell» står på ein av plakatane. Mannen burde sjølvsagt ha vore der, men Owen dreiv han til sjølvmord året før...

Teikning av middagen frå 1854.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Dette er nyttårsmiddagen eg helst ville ha vore på. Inne i ein dinosaur saman med kremen av vitskapsfolk. Når ein så blandar dette med ein solid dose rivalisering og arroganse har ein oppskrifta på ein minnerik måte å gå inn i eit nytt år.

Godt nyttår!

[1] Bill Bryson, A Short History of Nearly Everything, s. 118-122.
[2] Matthew C. Lamanna, «History of Dinosaur Discoveries» i Thomas R. Holtz Jr. (red) Dinosaurs, s. 8

søndag 15. desember 2013

Frå våre lutherske søsken over havet

Den vakre framsida på altarboka frå 1899.
For ei tid sidan kom eg over eit par altarbøker eg ikkje klarte å gå forbi på eBay. Det var to altarbøker frå lutherske kyrkjer i USA. Dette er sjølvsagt ikkje særleg oppsiktsvekkande, men det som gjorde at eg ikkje klarte å ikkje kjøpte dei, er at dei var på norsk. Det var altarbøkene til norske lutheranarar i USA. Eg hadde aldri reflektert rundt korleis dei norske emigrantane organiserte kyrkjelivet sitt i USA, men fekk med dette eit interessant innblikk i amerikansk kyrkjeliv for litt over hundre år sidan.

Dei ulike norske kyrkjelydane i USA samla seg i ulike kyrkjesamfunn. Vi går gjennom Synoden for den norsk-evangelisk-lutherske Kirke i Amerika, eller Norwegian Synod, sidan den eldste av altarbøkene mine kjem frå dette kyrkjesamfunnet. Det vart skipa i 1853 som ei samanslutning av norske, lutherske kyrkjer i Iowa, Minnesota og Wisconsin, og brukte liturgien til kyrkja i Norge. Som seg hør og bør i ei protestantisk kyrkje, var ein ikkje lenge samla før ein tok til å dele seg opp. I løpet av 1880-talet forsvann omtrent ein tredjedel av kyrkjelydane i kyrkjesamfunnet ut og slo seg saman med to andre norske, lutherske kyrkjesamfunn i Den Forenede Kirke. Splittinga varte nokre tiår, og i 1917 slo Den Norske Synoden, Den Forende Kirke og eit tredje norsk, luthersk kyrkjesamfunn: Haugesynoden, seg saman til Norwegian Lutheran Church of America som seinare har blitt ein del av Evangelical Lutheran Church in America.

Dette var altså eit riss av vegen Norwegian Synod gjekk, om eg har forstått den krunglete vegen riktig. Det var fleire andre norske synoder i sving, og dei andre kyrkjesamfunna vart danna på grunn av splittingar og samanslåingar av desse synodene. Eg vil ikkje forsøke å forklare det, då eg ikkje sjølv heilt ser kvar alle trådane går. Interesserte kan sjølv forsøke på Wikipedia.

Som sagt kjøpte eg ei bok frå perioden kyrkja vart kalla Synoden for den norsk-evangelisk-lutherske Kirke i Amerika. Boka opplyser at ho er «Vedtaget paa Synodens Fællesmøde i Spring Grove, Minnesota, Juni 1899.» og ho er ei vakker lita bok. Boka er så lita og med så små bokstavar at korleis ho kan ha fungert som altarbok for ein prest er ei gåte for meg. Men det er tydeleg at ho har vore brukt. Ein flittig prest har til og med klipt opp ei salmebok og limt inn dei mest brukte salmene på dei bakarste sidene i boka. Som ein trist illustrasjon på at dei hadde eit hardt liv på prærien rundt forrige århundreskifte er dette salmar med overskriftene «Salmer ved Dødsleiet» og «Ved Børns Begravelse»...

Den andre boka er nyare. Eg veit ikkje heilt når ho kom ut, men ein tidlegare eigar har skrive 1932 på tittelbladet, og med ei anna handskrift står det 1914 og «ordinasjon» skrive med liturgien for «Prestevielse».  Så boka er anten frå perioden rett før eller rett etter at Norwegian Lutheran Church of America vart danna, og har i alle fall mest truleg vore i bruk i dette kyrkjesamfunnet. Det er noko underleg å sjå at tittelbladet seier «Alterbog for Den norske Kirke» med utgjevar Augsburg Publishing House, Minneapolis, Minnesota.

Boka er særs godt brukt. Ho inneheld også tekstrekkene deira, og presten eller prestane som har hatt boka har streka under så mykje at ein kan undre seg på om det i det heile tatt har hatt nokon praktisk nytte. I enkelte tekstar er bortimot kvart einaste ord understreka. I tillegg er det enkelte preikenotat. For «5 Søndag efter Trefoldigheds Fest», der ein preika over Johannes 1, 35-51, kan ein til dømes lese følgjande plan for preika: «Si litt om "lammet" i skriften».  Ikkje den dummaste planen, men eg ville nok personleg hatt litt lenger manus for preika mi. Interessant nok ser dette ut som ei tredje handskrift.

Denne Alterbog er Aftryk af den nye Alterbog for den norske
Kirke med de Forandringer som de frikirkelige Forhold her
i Amerika nødvendiggjør.
Ein brukar altså same liturgi som i Norge, i alle fall i grove trekk. Den nyaste boka opplyser om at boka følgjer kyrkja i Norge sin liturgi «med de Forandringer som de frikirkelige Forhold her i Amerika nødvendiggjør». Eg har ikkje sett nøye nok etter til å seie sikkert kor mykje denne frikyrkjedomen har å seie for liturgien, men eg kom i alle fall på eitt punkt der eg tenkte det sikkert var eit skilje. Og ganske riktig var det skilnad mellom den norske og den amerikanske kyrkjebøna.

Etter vår heimlege altarbok frå 1920, altså ei bok som sansynlegvis vart brukt samstundes som boka frå USA sjøl om denne nok er litt eldre, bad ein følgjande i «Den aalmenne kyrkjebøni»:
Hald di verjande hand yver folk og fedreland og vaare landsmenn paa havet og i framande land. Vara og velsigna kongen og hans hus, stortinget, kongens raad og alt vaart landsstyre. Verna heimane vaare, velsigna skulane og høgskulane vaare...[1]  
På same tid bad ein dette i USA:
...Ophold med din almægtige haand al Øvrighed aa Jorden og sæt den til en Velsignelse for Folkene. Tag i din naadige Varetægt vort kjære Folk og Land og vore Landsmænd allevegne, vor President med hans Raad, [den nu forsamlede Kongres], denne Stats Guvernør og alle som har Myndighed fra dig iblandt os. Velsign vort kjære Kirkesamfund og hold din Haand i Naade over vore Læreanstalter, lad din Aand regjere vore Skoler...[2]
Går vi til 1899 finn vi ei særs interessant kyrkjebøn, då den viser at dette var eit kyrkjesamfunn for folk som hadde sterke band til eit anna land enn landet dei budde i. I 1899 bad dei dette på gudstenestene sine:
...Beskjerm og bevar vort Land, de forende Stater og deres Præsident, og giv al Øvrighed iblandt os Visdoms og Herrens Frygts Aand til sit høie Kald, at vi maa leve et roligt og stille Liv i al Gudfrugtighed og Ærbarhed. Velsign alle Landets øvrige Indbyggere. Velsign ogsaa vore Fædres Land med Konge og Folk, samt alle vore Landsmænd i det fjerne og paa Havet...[3]  
Artig nok bad dei altså både for president og konge på dette tidspunktet, medan eg ikkje finn noko om kongen i den seinare utgåva, sjølv om denne opplyser at det er liturgien frå Norge som er brukt. Kongelojaliteten hadde altså fått seg ein knekk på desse få tiåra.

Eit raskt lite glimt inn i norsk kyrkjeliv i USA for rundt hundre år sidan, altså. Og så kan vi jo håpe at det snart vert løfta fram bøner for presidenten, i staden for kongen, frå lutherske kyrkje med liturgi på norsk igjen.

[1] Altarbok for Den norske kyrkja, Kristiania, 1920. Side 10-12 
[2] Alterbog for Den norske Kirke. Minneapolis, Minnesota. Side 34-35
[3] Alterbog, Spring Grove, Minnesota, 1899. Side 7

onsdag 4. desember 2013

«Derfor holder jeg materien hellig»

Biletet er henta frå Wikipedia Commons.
I dag er det minnedag for Johannes av Damaskus. Han er ein av dei store teologane i kyrkjehistoria, men ikkje av dei vi brukar mest i vår tradisjon. Dette er synd, for der vi har ein halvhjarta tendens til å ville strippe kyrkjene - og gudstenestene våre - for kunst og andre sanselege uttrykk, er det Johannes vert hugsa best for nettopp forsvaret hans av kyrkjekusten i form av ikona. Ellers skal han ha vore ein stor salmediktar, og i salmeboka vi tok i bruk forrige søndag, kan ein finne Johannes av Damaskus sine ord på nummer 181, rett nok i Grundvig si revisjon.

Eg vil minnast og heidre Johannes av Damaskus gjennom nokre ord han skreiv i sitt Annet forsvar for ikonene. Det han skriv her er skrive inn i ein diskusjon om ikonane sin plass i kyrkja, men det kan også lesast på ein meir generell måte. Samstundes er det ein tekst som passar perfekt inn i adventstida.

Lat oss lese følgjande som ei oppmoding til å ta vare på skaparverket. Til å glede oss over det skapte og bruke det med måtehald slik at vi ikkje øydelegg det som Johannes held heilag, og som vi burde halde heilag. Dette er rett og slett ei kristologisk grunngjeving av naturvern.
Jeg hedrer ikke materien, men skaperen av materien, som for min skyld ble materie, som tok bolig i materien og som gjennom materien ga meg frelse.  Og ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Det ble åpenbart at kjødet er materie, og at det er skapt. Derfor holder jeg materien hellig og nærmer meg den med ærefrykt og bøyer meg for den. Jeg holder den ikke hellig som en gud, men fordi den er fylt av Guds kraft og nåde. Var kanskje ikke korsets salige og lykkelige tre materie? Var ikke det ærverdige og hellige fjell, hodeskallestedet, materie? Var ikke den livbringende klippe, den hellige grav, kilden til vår oppstandelse, materie? Var ikke blekket og evangelistenes dyrehuder materie? Var ikke det livgivende bord, som skaffet oss livets brød, materie? Er ikke gullet og sølvet materie, dette som hellige kors, tavler og kar lages av? Er ikke min Herres legeme og blod materie?
Sitatet er henta frå  Johannes av Damaskus, Annet forsvar for ikonene (omsett av Christine Amadou) i Østkirken  i serien Verdens hellige skrifter. De Norske Bokklubbene 2002. Side 144-145

tirsdag 3. desember 2013

Sidan det lir mot jul

MelandJul 2013 er i sal, og eg vil absolutt anbefale bladet. Ein støttar Mållaget i Meland med nokre kroner, samstundes som ein får eit blad med mykje interessant lesestoff. Eg har skrive ei lita sak om fantasylitteratur til bladet, men på utspekulert vis legg eg heller ut det eg skreiv til MelandJul i fjor. Då skreiv eg om Tor Jonsson. 

Tor Jonsson er ein av dei mest spanande lyrikarane våre. Poesien hans spenner rundt tematikk som naturskildringar, kolsvarte skildringar av menneskenaturen og kjærleiken, desperate rop til ein gud han er usikker på om høyrer, samfunnskritikk og skildringar frå barndomsheimen.

Jonsson veks opp i Lom i Gudbrandsdalen i ein svært fattig familie med ei mor som var sjuk og ein far som fånyttes måtte kjempe mot overmakta for å få eigarrett til garden han hadde bygd opp. Den vanskelege barndomen prega Jonsson heile livet, og mykje av tematikken i poesien hans finn vi rota til i barndomen. Kjensla av å ikkje passe inn har røter i ein oppvekst i fattigdom. Forakten for maktpersonar, og særleg kyrkja, er ein arv frå faren sin kamp mot presten i bygda om eigarskapen til garden.

Poesien til Jonsson er ekte, nesten for ekte. Dei mørke skildringane av sinnslivet hans kjem i eit skremande ljos når ein veit at han tok livet av seg i 1951, berre 34 år gamal. Dikta gjev oss innblikk i ei sjuk tankeverd, og det skjer på ein måte som set spor hos lesaren. Eit blikk ned i mørkret ein kan finne i mennesket kjennast ikkje godt. Samstundes klarar Jonsson å vise dette mørkret utan at det vert klamt eller kjennast unødig utleverande. Det framstår som ei sann skildring av eit farleg mørkre. Jonsson flykta frå dette gjennom alkohol- og pillemisbruk og til slutt i døden. Kan hende finn andre ein veg ut av mørkret gjennom dei ærlege dikta hans? Det ligg kanskje ei von om dette i dikt VII i Ei dagbok for mitt hjarte?

Kom ikkje inn i mitt hus,
du som er glad i gleda.
Hit kan eg aldri beda
den som eg elskar.
Einsleg møter eg sorg i bitter rus.
 
Kom ikkje nær mi dør,
du som er glad i livet.
Her møter du berre døden.
I einsemd skal skuggane sive
der eg trør.

Aldri eg orkar beda
inn den eg elskar, og gjera
sorg av den gode gleda,
sorg må eg bera.
 
Kom ikkje nær mi dør.
Eg vil ikkje gje deg mitt beiske brød-
enda eg veit at ein stad på vegen
møter du same sorg og død.

For meg, som er prest, er dikta hans om religion særskild spanande og utfordrande. For Tor Jonsson var synet på Gud mest like mørkt som synet på livet. Han stod i sterk opposisjon til kyrkja og presteskapet, samstundes som han, særleg mot slutten av livet, var på leit etter Gud. Resultatet er kraftige dikt som stiller djupe spørsmål ein vert utfordra av, både som enkeltperson og kyrkje. No i juletider høver det godt å sitere «Andakt i einsemda», eit dikt som aldri kom med i noko diktsamling medan han levde.

Kvifor, Gud, har du gått i frå meg?
I kyrkja kan ingen nå deg. 
Der Gud er i ordom, er einsemda nær.
Du er ikkje der dine prestar er. 
Kvar kyrkjedør er så tung og trong.
Du er berre der du vart fødd ein gong.

Alle prestar trur du er nær.
Eg har ikkje Gud og spør kvar du er. 
Eg spør i mitt kveldsskrik: Kvi gjekk du bort,
så døden vart blomar og bar i ein port? 
Sume vil ha ein gud av tre,
andre ein gud til å prata med. 
Sume vil ha ein gud av ord,
andre ein gud til si odelsjord. 
Sume seier du er i alt,
i stjerner og dyr og dove salt.

Eg veit ikkje meir enn at gode menn
har sagt du var sedd i denne grend.
Også i dikt som «Ufødd gud», «Dagboksblad», «Kvadagssalme», «Vår eiga røynd», «Religion», «Far etter Gud», «Fattig ynskje», «Vår draum om Gud» og andre, er det religionen som er tematikk. Jonsson kan ikkje seiast å stå innanfor klassisk kristendom, men stiller gode spørsmål det er nyttig å freiste å finne svar på. Grunnleggjande spørsmål om kvar mennesket står i verda. Står vi åleine, eller står vi under noko større? Jonsson vil nok provosere dei fleste med det han hevdar. Han er for gudstruande for dei gudlause og for gudlaus for dei gudstruande. På den måten fell dikta på ein måte utanfor dei oppgådde stiane, mykje slik Jonsson sjølv følte han fall utanfor i livet sitt.

Det er mange inngangsportar til Tor Jonsson sin poesi. For min del fekk eg auga opp for han gjennom den polske kunstnaren og musikaren Andrej Nebb (kjent frå bandet De Press). På den uvanleg gode plata Kvite fuglar frå 2000 har han tonesett mange av dei sterkaste dikta til Jonsson. Nebb sitt tonespråk kler tekstane på ein framifrå måte, og eg vil anbefale plata som ein annleis introduksjon til Tor Jonsson. Dikt i samling som inneheld alle diksamlingane hans, i tillegg til dikt som ikkje kom med i desse samlingane, kom i nytt trykk i 2010. Denne boka er vel verdt prisen. I tillegg vil eg anbefale Ingar Sletten Kolloen sin biografi Berre kjærleik og død frå 1999. Denne gjev ei levande skildring av den kompliserte personen som var Tor Jonsson.

søndag 24. november 2013

Erkebiskop Sortebill

Lancelot Blackburne.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Ikkje alle i kyrkja går gjennom det kyrkjelege hierarkiet på same måte, men få kan ha hatt ein meir usansynleg veg til toppen enn denne anglikanske erkebiskopen.

Mannen vi skal ta for oss heiter Lancelot Blackburne. Han var anglikansk erkebiskop av York frå 1724 til 1743, og vert av den anglikanske kyrkja kategorisert under overskrifta «Some of the more unusual Archbishops...»

Lancelot Blackburne gjekk ut frå erverdige Christ Church College i Oxford og vart ordinert i 1681. Han ville ikkje bli vanleg sokneprest, men takka i staden ja til å bli prest i Antigua i Karibien. Dette vart ikkje heilt som han hadde sett for seg, då løna kom i form av sukker, så han flytta derfor like godt heile verksemda si til øya Nevis. Her skil yrkesvegen seg drastisk frå det vanlege «presteløpet», for han fekk seg hyre på ei sjørøvarskute. Ombord fungerte han som ein vanleg pirat og fekk sin del av byttet. Han var populær mellom dei andre sjørøvarane, men gav seg av ein eller annan grunn med sjørøveriet og vendte attende til kyrkja. Det vert sagt at då ein av dei gamle skipskammeratene hans kom heim til England og spurte etter gamle Blackburne, vart han svært overraska over å høyre at han hadde blitt erkebiskop av York.

Det er mogeleg at sjørøveriet var på oppdrag frå kongen, i alle fall spekulerer både Church of England og Dictionary of National Biograhy over dette. Ein kan ikkje seie noko sikkert, men det eksisterer i alle fall ei kvittering der Blackburne får utbetalt £20, ein stor sum, for «hemmelege tenester i Antigua».

Etter to år var han i alle fall attende i England, og satsa der på å finne rike, sjuke prestar og så spele korta sine slik at han både kunne ta over etter dei og arve dei når dei døydde. På denne måten kom han etterkvart inn i presteskapet rundt katedralen i Exeter. Her byrja rykta å gå om han. Det vart sagt at han hadde gravd ein tunnell frå huset sitt og inn til nabohuset, tilfeldigvis huset til ein av stormennene i byen. Denne tunnellen brukte Blackburne til å besøke kona til stormannnen når han ikkje var heime. Skandalen gjorde at Blackburne måtte halde seg vekke i eit par år, men då vart han frikjent for skuldingane og fekk kome attende. Og no steig han raskt i gradene. Han vart domprost, så erkediakon i Cornwall før han endeleg vart biskop i Exeter i 1717.

Blacburne sikta høgt og hadde smiska med kongen sidan George I vart konge i 1714. Måten han vart biskop på, var at han drog til Exeter då han høyrde biskopen var sjuk, skreiv eit brev til erkebiskopen og sa at han burde få jobben og venta. Slik han brukte.... Kongen var ikkje vanskeleg å be då Blacburne ville ha jobben, og slik vart han biskop.

Han ville bli biskop, men han ville tydlegvis ikkje vere biskop. Han brukte mesteparten av tida si i London. Rykta i tida ville ha det til at det var mest piker, vin og sang det gjekk i. I alle fall var det lite kyrkjeleg aktivitet. Det han gjorde av kyrkjelege handlingar sette derimot spor. Han via kong George I med si tyske kusine og elskerinne, eit ekteskap som skal ha vore tvilsamt under dei gjeldande lovene og omdiskutert i kongefamilien, men det gjorde at den tidlegare sjørøvaren fekk erkebispesetet i York som takk.

Han var erkebiskop i 19 år. Dei siste ti åra ordinerte han ikkje ein einaste prest. Han brukte heller tida på det han likte best: Posisjonering på slottet og piker, vin og sang. Han utførte ein og anna konfirmasjon, men skal ha blitt kasta ut av kyrkja under den eine konfirmasjonen, då han bad om å få inn pipe, tobakk og øl for å halde ut.

Blackburne døydde i 1743 utan å etterlate seg barn, i alle fall ikkje nokon ein var sikre på, men opp til fleire høgtståane geistlege i England måtte i ettertid leve med spekulasjonar rundt om erkebiskopen eigentleg var faren deira.

Artikkelen har som hovudkjelde William Donaldson si bok Brewer's Rogues, Villains and Eccentrics. An A-Z of Rougish Britons Through the Ages, og er i utgangspunktet skrive som ei helsingstale i ei bursdagsfeiring. Teksten er her litt omarbeida, slik at den undelege forteljinga kan lesast av fleire. 
 

søndag 17. november 2013

Ein skikkeleg salutt!

Dette er kyrkja som gjekk med i feiringa av grunnlova.
Biletet er lånt frå Romsdalsmuseet.
Messa vart i dag feira i Molde domkirke, noko som gjorde at ein rask kikk på kva Wikipedia kunne fortelje om denne kyrkja var naturleg. Wikipedia kunne fortelje mykje, mellom anna kunne eg lese følgjande om den første kyrkja som stod på tomta: «17. mai 1885 brant kirken ned, muligens som følge av et noe uheldig skudd med saluttkanon»

Dette viser seg å vere ei underdriving, for det finnes augevitneskildringar av det som skjedde 17. mai 1885. Romsdals Folkeblad kunne 15. mai 1935 trykke eit intervju med han som, etter sitt eige ord, var den første som såg at det brann i kyrkja. Vi gjev ordet til Torsten Fuglset. (Kursivering i teksten er gjort av meg)
Ja, sier Torsten, jeg var den første som la merke til at det brente i kirken og varslet om det. Røk og flammer slikket op omkring tårnet nokså høit oppe, da jeg så det. Jeg var den gang i 20 års alderen.

- Det skulle være foranlediget av en saluttkanon oppe på ”Berget”, som traff tårnet og satte fyr på? 

- Branden viste seg først høit oppe på tårnet, så det var nok en saluttkanon som var årsaken. Været var stille og varmt, og ilden grep forferdelig fort om sig.

 - Og det kan hende at byen våknet!

Dagen skulle markeres med salutt fra noen brandkanoner, som var placert oppe på berget hvor Brødr. Gjendem nu residerer, og så har en av de brendende forladninger tatt sikte akkurat på kirketårnet med den mest skjebnesvangre følge.
Så vert det spanande å sjå om nokon lar seg inspirere til grunnlovsjubileet i vår...

Når vi først er inne på Molde domkirke, må det seiast at det er noko underleg med den kyrkja. Ho er på mange måtar ein slags prototype på ein 50-talskatedral. Som skapt for domkyrkjegudstenester med det dei har med seg og med sitteplassar som går langt over det ein treng i lille Molde. Samstundes vart ikkje denne kyrkja bygd som domkyrkje. Det gjekk rundt 25 år før Molde kirke vart til Molde domkirke. Det er som om ein i Molde rekna med at ein skulle få eit eige bispedømme på nordvestlandet og tenkte at om dei berre bygde ei domkyrkje, skulle dei sikkert få ein biskop dit også. Slik vart det i alle fall. Biskopen kom og kyrkja fekk bli domkyrkja ho eigentleg var. Så skal ein vere konsekvent, må det snarast kome ein biskop på plass i den ventande katedralen i Haugesund...

søndag 10. november 2013

Drukna kyrkjer VII - Kyrkja som ikkje drukna

Eit litt uklart bilete av Masi kyrkje tatt av underteikna ein
nydeleg vinterdag i 2008.
Biletet ligg på Wikimedia Commons.
Etter at St. Isidors minne har fått særs mange nye bekjente på grunn av forrige innlegg, er det på tide å ta lesartalet ned til det normale att. Vi gjer dette med den (foreløpig?) siste artikkelen om drukna kyrkjer. 

Denne gongen skal vi til Norge, og vi skal til ei kyrkje som ikkje er drukna. I den lille bygda Masi, eller Máze, i Kautokeino kommune ligg det ei lita kyrkje frå 1965. Eg har vore i denne kyrkja eit par gonger, og det er ikkje på nokon som helst måte ei spanande kyrkje. Ho vart bygd etter at ei kyrkje frå 1931 vart ein del av det tyske flammehavet i 1944, og kan vel ikkje by på noko meir spanande enn levande liturgi på samisk, noko som jo i seg sjølve er verdt ein tur.

Det som gjer at denne kyrkja er noko eg tar fram her, er at eg trur dette er det næraste vi har kome ei drukna kyrkje i Norge. På 1970-talet kom det nemleg fram at ein hadde planar om å demme ned heile bygda i samband med utbygginga av Alta-Kautokeinovassdraget. Dette utløyste, som vi alle veit eit voldsomt spetakkel, og Masi, som kanskje er den mest genuine samiske bygda i Norge, kom tørrskodd frå dei heile. Eg har blitt fortalt at hadde planane gått gjennom, ville ein i dag kun ha sett kyrkjespiret på kyrkja, og det ville ha vore alt ein såg av bygda. Slik vi har sett på nokon av dei drukna kyrkjene vi har sett på til no.

Eg trur altså at Masi kyrkje er det næraste vi kjem ei drukna kyrkje i Norge, men om nokon har eit betre forslag, er det berre å skrike ut!

Altaret i Masi kyrkje.
Biletet er tatt av madammen og ligg på Wikimedia Commons.

onsdag 6. november 2013

Norge er ikkje eit kristent land, men kven har skulda for det?


Klikk på biletet for å få det større.
Få ting får fram like mykje stygt i det norske folk som den vulgærkonservative nasjonalreligiøsiteten, noko vi ser grelle døme på no når NRK har rydda i smykkeskrinet.

Eg vart invitert til å like Facebook-sida «Ja til å bære korset når og hvor jeg vil» og tok ein titt på det folk skreiv der. Det flaumer over av stygge døme på korleis ein skuldar på innvandrarar for noko som mykje heller kan sporast til akkurat dei same folka som ropar høgast.

Folk påstår at det NRK har gjort er eit forsøk på å blidgjere innvandrar som har klaga på krossbruken, at dette er å «nøytralisere kulturen vår», at dette vert gjort for å tilpasse Norge til andre kulturar og at det er ein del av ein slags muslimsk konspirasjon for å ta over verda....

No er det nok heller slik at det ikkje er innvandrar som har klaga på dette, men meir truleg ein eller annan hissig ateist. Men det er sjølvsagt mykje meir behageleg å skulde på dei skumle, stygge innvandrarane som kun har kome til Norge for å ta seg tilrette og «klage på alt vi gjør».

Men kven har skulda for at Norge ikkje lenger er eit kristent land? Det er ikkje muslimane. Det er ikkje ateistane. Dei som har skulda for at Norge ikkje er eit kristent land, er dei som ropar og skrik om at Norge er eit kristent land og kor viktig det er at vi tar vare på den kristne kulturarven, utan å leve ut noko av dette i praksis.

Lat oss køyre ein rask test for deg som meiner det er viktig å ta vare på den kristne kulturarven, særleg i møte med innvandrarar.
Går du ikkje på gudsteneste på søndag? Sender du ikkje borna dine på søndagsskule og barnekor? Veit du ikkje at Kjærleikens høgsong står i 1. Kor 13? Forstår du ikkje kva 1. Kor 13 viser til? Kan du ikkje Herrens bøn? Meiner du jula handlar om familie og kos? Handlar påska om den siste skituren eller den første turen på fjorden? Er pinsen kun for den første utepilsen? Trur du reinkarnasjon kan kombinerast med kristendom?

Då er det i såfall DU som er ansvarleg for at kristen tru får mindre plass i det offentlege rom i Norge. Då må DU gå i deg sjølve og gjere noko med ditt liv, slik at du vidareformidlar kristne praksisar som kan vere med og forme samfunnet.

Gjer du ikkje det har du ingen legitimitet når du snakkar om å ta vare på den kristne kulturen, for det er DU som bryt den ned. Det handlar ikkje om innvandrarar eller ateistar, det handlar om at DU ikkje fører vidare det DU hevdar er norsk kultur.

Akkurat denne dama trur eg nok faktisk bærer «den kristne kulturarven videre» 
Vil ein føre den kristne kulturen vidare i Norge, er det første ein må gjere å føre den kristne trua vidare. Dette gjer ein gjennom å delta i dei kristne samlingane, altså gudstenester, og gjennom å la kristen praksis få forme dagleglivet. Kristen praksis er ikkje å spreie løgn om innvandrarar. Kristen praksis er kjærleik.

Lite ville glede meg meir enn om alle desse som snakkar så varmt om den kristne kulturarven og at Norge er eit kristen land skulle dukke opp i kyrkjene på søndag. Det er også lite som ville overraske meg meir....

mandag 4. november 2013

Drukna kyrkjer VII - Sharp's Station Methodist Episcopal Church, Tennessee

I dag skal vi sjå på ei kyrkje som har forsvunne under vatn, men her har også kyrkjesamfunnet gått inn i historia, eller rettare sagt gått inn i eit anna kyrkjesamfunn. Methodist Episcopal Church finnes ikkje lenger i den forma ho ein gong hadde, men vart ein del av United Methodist Church i 1968. Då hadde allereie Sharp's Station kyrkja i Loyston, Tennessee vore dekka av vatn i over tretti år.

På byrjinga av 1930-talet bygde ein Norris-demninga som igjen skapte Norrissjøen. Denne innsjøen la mellom anna Loyston under seg med kyrkje og det heile. Dei to bilete vi skal sjå vart tatt i 1933, altså omtrent i det ein byrja å bygge demninga som skulle ta knekken på kyrkja.

Slik såg kyrkja ut i 1933. Biletet er tatt rett etter ei gudsteneste.
Biletet er tatt av Lewis Hine og ligg på Wikimedia Commons. (PD)

Pågåande gudsteneste i 1933.
Biletet er tatt av Lewis Hine og ligg på Wikimedia Commons. (PD)

fredag 1. november 2013

Drukna kyrkjer VI - St. Ivan Rilski-kyrkja i Bulgaria

Kyrkjeruinane i kanten av vatnet.
Biletet er tatt av Ivan Hadji og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)
Vi tar turen til Bulgaria og St. Ivan Rilsku-kyrkja, ei kyrkje omtrent midt i landet. Ho vart lagt under vatn då ein bygde ein dam på 1960-talet.

Alt eg veit om denne kyrkja har eg frå ei maskinomsetjing frå bulgarsk Wikipedia, så eg er open for at eg har feil, men det ser ut som om det er ei kyrkje frå 1895, vigsla til Bulgaria sin nasjonalhelgen St. Ivan Rilski.

På 1960-talet lagde ein ein dam, og i løpet av 1965 vart kyrkja, og resten av landsbyen Zapalnya oversvømma. Dei restane av kyrkja som står att i dag skal vere dei einaste ruinane av det som var ein landsby. Kvifor kyrkja ligg på land på bileta veit eg ikkje, men kanskje dammen vert tappa ned av og til?

Slik kan det sjå ut inne i ei kyrkje etter at vatnet har fått råde.
Biletet er tatt av Ivan Hadji og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)

onsdag 30. oktober 2013

Drukna kyrkjer V - Spanske kyrkjer

Vi skal sjå på endå fleire drukna kyrkjer, og denne gongen tar vi turen til Spania, der eg har funne bilete av to drukna kyrkjer på Wikimedia Commons.

Vi byrjar med Santa Romà-kyrkja. Sau-dammen som la seg over denne kyrkja var ferdig i 1962, så vi kan vel gå ut ifrå at det var då kyrkja forsvann, sjølv om ho framleis er synleg når det er lite vatn i dammen. Lat oss sjå på nokre av dei mange bileta som ligg på Commons.

Slik såg det ut i 2005. Ein kan sjå kyrkja på tørt land ute i elva.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Kyrkja på nært hald i 2007.
Biletet er tatt av Francesc Ojeda og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)

Kyrkja under vatn i 2013.
Biletet er tatt av DagafeSQV og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)
Så går vi vidare til kyrkja i Mediano. Dette er ei kyrkje frå 1500-talet som no ligg under vatn. Ut frå bileta kan vi sjå at det her også er kraftutbygging som er syndaren, men når dette skjedde veit eg ikkje. Også her ligg det fleire bilete på Commons.

Oversiktsbilete der vi ser kyrkjetårnet midt ute i vatnet.
Biletet er tatt av Jesus Abizanda og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-2.0)

Og her ligg kyrkja.
Biletet er tatt av Juan R. Lascroz og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)
Skulle du ynskje å sjå endå ei drukna kyrkje, har Arve Kjell Uthaug blitt inspirert av denne serien, og skriv om ei drukna kyrkje i Wales på sin blogg. Vel verdt å lese!

fredag 25. oktober 2013

Taddeus McCarthy - bortimot ein biskop

Taddeus McCarthy.
Biletet er lånt frå katolsk.no
I dag er det minnedag for den salige Taddeus McCarthy. Taddeus var ein ire som levde på siste halvdel av 1400-talet. Han var nok ein flink prest og heilt sikkert ein from mann, men det er ikkje det som gjer at eg tar han fram i dag. Taddeus klarte nemleg kunststykket å bli utnemnd til biskop i to bispedømme, utan at han faktisk vart biskop nokon plass. Det skjedde på denne måten:

Taddeus vart født og vaks opp i Irland. Han fekk muligens uttdanning av irske fransiskanarar, og i alle fall ein onkel av han var prest og gav han opplæring. Han hadde også ein slektning som underviste ved universitetet i Paris, og der var Taddeus ei stund før han vart ordinert i Cork. Etter dette dro han til Roma for å studere vidare.

Taddeus må ha gjort det godt i Roma, for medan han var der utnemde paven han til biskop i Ross, sør i Irland. Taddeus var då berre 27 år gamal. Han vart så vigsla i Roma og drog til Irland for å ta over bispedømmet, noko som skulle vise seg å by på problem. Den gamle hjelpebiskopen hadde då allereie blitt vigsla til biskop i bispedømmet av erkebiskopen, og Taddeus hamna midt inne i ein kamp om makta i Irland mellom rivaliserande klanar; McCarthy-klanen på den eine sida og O'Driscoll på den andre. Begge sider hevda at dei hadde den rette biskopen.

Saka hamna hos paven, som desverre for Taddeus ikkje var den same som hadde utment han. Dei mektige støttespelarane til den sitjande biskopen i Ross fekk i første omgang overbevist paven om at Taddeus var ein bedragar, og han vart bannlyst frå kyrkja. Då han klaga vart begge biskopane kalla inn til paven, før det vart to år med undersøkingar som endte med at Taddeus vart frikjent og tatt inn i varmen att. Den sitjande biskopen kom også godt ut av det heile, då han fikk bli sitjande i setet. Dette var kanskje som ein kunne forvente, men det var kanskje meir overraskande at Taddeus i same slengen vart utnemt til biskop i eit nytt bispedømme, no i Cork og Cloyne.

Heller ikkje her skulle det ordne seg for Taddeus. Då han kom  til katedralen viste det seg at ein heller ikkje her ville ha ein biskop frå McCarthy-klanen. Kyrkja var barrikadert slik at Taddeus ikkje kom seg inn, noko han heller ikkje gjorde dei neste åra. I to år forsøkte han å krevje retten paven hadde gitt han, men lukkast i så lita grad at han til og med mista støtta frå McCarthyane. I eit siste forsøk på å ordne opp drog han til Roma, og fekk der med seg eit brev frå pave Innocent XIII som beordra den sterkaste hærføraren i Irland til å rydde veg for Taddeus.

Med brevet i hand la så Taddeus i veg nordover att. Kledd som ein vanleg pilegrim vandra han nordover, til han ein dag la seg til å sove i eit vertshus dreve av munkar nord i Italia. Der døydde han 24. oktober 1492, utan at han nokon gong vart biskop i Irland. Han har minnedag 25. oktober, ein minnedag som vert feira i Ivrea i Italia, der han døydde, og i Ross, Cork og Cloyne bispedømmer i Irland. Dei han aldri fekk.
Altar i Ivrea med relikvie av Taddeus.
Biletet er tatt av Laurom og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)

onsdag 23. oktober 2013

Reformasjonsøl - Noko for Bjørgvin?

Det er jamn flyt av idear mellom dei skandinaviske folkekyrkjene, og no har Aalborg stift i Folkekirken i Danmark kome opp med ein strålande ide som også vi i Den norske kyrkje bør adoptere. I samband med reformasjonsjubileet som skal feirast i 2017 lanserte dei i går sitt eige reformasjonsøl.


Her bør eit av dei norske bispedømma, gjerne Bjørgvin, ta opp tråden. Det er ein flott måte å skape merksemd om reformasjonsjubileet, støtte eit lokalt mikrobryggeri og knytte seg inn mot den gamle og store kyrkjelege tradisjonen det er med ølbrygging.

Det er altså snakk om tre typar øl. Akkurat kva typar det er snakk om veit eg ikkje, men sidan det er Bryghuset Vendia og ikkje eit eller anna industribryggeri som har fått oppdraget, får vi tru at ein ikkje bryt det som vistnok skal ha stått i lovene i Augsburg på 1200-talet:
«Å selgje dårleg øl er eit brotsverk mot kristen kjærleik.»[1] 
Dei tre øla er kalla opp etter tre sentrale personar i den lutherske reformasjonen: Martin LutherKatharina von Bora og Philipp Melanchthon.

Katharina hadde vore ansvarleg for brygginga i klosteret ho var i før ho gifta seg med Luther, og ho skal ha laga svært godt øl, noko Luther satt stor pris på. Melanchthon skal ha vore meir dempa når det kom til mat og drikke enn mange andre av reformatorane, også med øl, men då han låg for døden var det suppe laga av øl frå Hamburg han ville ha.[2] Så kanskje han også har ein naturleg plass på ei ølflaske? Det er uansett vanskeleg å kome vekk frå Melanchthon når ein skal nemne dei sentrale i den lutherske reformasjonen.

Eg håpar eg klarer å få tak i eit sett eller to av desse flaskene. Om nokon skal til Aalborg er det berre å gje ein lyd.

Vi rundar av med eit sitat frå eit brev Martin Luther sendte heim til kona då han var på reise i juli 1534:
Det hadde vore fint om du kunne sende meg heile vinkjellaren og ei flaske av ølet ditt så ofte som du kan. Gjer du ikkje det, kjem eg ikkje heim til det nye ølet. Gud velsigne deg og borna og huset. Amen. Din elskar, Martin Luther.[3]
Fotnoter
[1] Jim West, Drinking with Calvin and Luther. A history of alcohol in the church, Oakdown 2003. Side 39 (Mi omsetjing)
[2] Ibid. Side 44-45
[3] Ibid. Side 30 (Mi omsetjing)

tirsdag 15. oktober 2013

Erkebiskopen av Canterbury om kyrkja

Dette biletet, med tilhøyrande sitat frå Justin Welby, kom inn i Facebookstraumen min. Utan at eg veit nok om rettane til biletet legg eg det ut her.
Biletet er frå The Archbishop of Canterbury på Facebook.

mandag 14. oktober 2013

Drukna kyrkjer IV - St. Nikolaskyrkja i Mavrovo

Vi skal endå ein gong sjå på ei drukna kyrkje, og denne gongen skal vi til Makedonia, og St. Nikolaskyrkja som låg i landsbyen Mavrovo. Kyrkja var frå 1850, og fekk fungere i litt over hundre år, før ho hamna under Mavrovosjøen i 1953, sjølvsagt var det eit kraftverk som fekk prioritet også her.

St. Nikolaskyrkja i Mavrovo har, som kyrkja i Potosi, dukka opp att frå vatnet. Etter årtusenskiftet har det vore lite vatn, og kyrkja har stort sett stått på tørr mark att. Vi skal sjå på nokre bilete av kyrkja her, og det er mogeleg å finne mange fleire på Wikimedia Commons.

Kyrkja under vatn i 2009.
Biletet er teke av Ggia og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)

Kyrkja på tørr mark i 2007.
Biletet er teke av Sanja Nikolic og ligg på Wikimedia Commons. (CC-BY-2.0)

Kyrkja på tørr mark.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (CC-BY-3.0)

tirsdag 8. oktober 2013

Lat oss slutte med skulegudstenester

Lesarbrev på trykk i Vårt Land i dag.

Den evige debatten om skulegudstenester er attende og slik det brukar å vere, ser det ut til å vere ei side med saka ein ikkje diskuterer. Er skulegudstenestene god reklame for kyrka? Eg meiner at at kyrkja bør slutte med desse gudstenestene for vår eiga skuld.

Kvart einaste år losast norske skuleborn inn til skulegudstenester, meir eller mindre frivillig. Kvart einaste år går for mange av desse borna ut frå gudstenestene med ei oppleving som gjer at dei ikkje vil kome att. For kva møter dei på desse gudstenestene? Dei møter prestar som veit dei har lågt motiverte tilhøyrarar og legg preika deretter. Dei møter innslag frå skulane som ofte vert dominerande i lengde. Dei møter ablegøyer frå venene sine og kjeft frå stressa lærarar som vil ha orden. Det dei ikkje møter er ei reell gudsteneste.

Dei møter ikkje ei gudsteneste med søndagsskule , ein kyrkjelyd som deltek naturleg i liturgien eller gleda folk viser over å samlast til gudsteneste. Dei møter kort sagt ikkje det meste av det ein gjer for at folk skal finne seg til rette i kyrkjelyden og kome attende søndag etter søndag.

Kyrkja bør ikkje utsette seg sjølv, eller dei unge, for dette kvart år. Vi bør i staden vise gudstenesta når den er på sitt beste og heller be inn klassar til å observere gudstenester på vanlege søndagar. Då vil dei sjå levande gudstenestefellesskap der truande frivillig kjem saman som kyrkjelyd. Som ein ekstra bonus vil dette truleg løyse mange problem rundt fritak og deltaking.

Først om elevane kjem på dei vanlege gudstenestene kan ein snakke om at dei gjennom desse besøka kan få ei forståing for tradisjonar eller kompetanse til å møte dette utanfor skulesamanheng. Å gå på ei særskild gudsteneste saman med skulen i skuletida er så lite likt det å samlast til gudsteneste saman med kyrkjelyden på ein søndag at det er lite ein kan ta med seg av kompetanse og tradisjonar.

I staden for å kjempe for skulegudstenestene bør derfor Den norske kyrkje avslutte denne praksisen og heller bruke kreftane på vanlege søndagsgudstenester, med eller utan skuleklassar på besøk.

søndag 6. oktober 2013

Drukna kyrkjer III - Fødselskyrkja i Krokhino og klosteret i Mologa

Fødselskyrkja i Krokhino. Eit tidleg fargefoto frå 1909, tatt av
fargefotopioneren Sergej Prokudin-Gorskij.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Vi held oss til Russland og deira drukna kyrkjer, og byrjar med det som fram til 1961 var landsbyen Krokhino.

I Krokhino var det fleire kyrkjer som forsvann i vatnet, men det er framleis ei kyrkje som held stand, og det er den vi skal konsentrere oss om no.

Biletet viser Fødselskyrkja i 1909. Dette var ei kyrkje i barokkstil med tre altarar og fleire kapell. Interessant nok har ein også fargefotografi av kyrkja frå så tidleg som 1909.

I 1961 vart Krokhino lagt under vatn for å lage ein kombinasjon av eit kanalsystem for transport og eit kraftverk. Landsbyen forsvann, med kun Fødselskyrkja ståande att i vatnet som eit monument over det som var. Like underleg som dei andre drukna kyrkjene. Om ein vil sjå fleire bilete av denne kyrkja, kan eg anbefale denne sida.
Den same kyrkja i 1991.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Vi tar med oss endå ei kyrkje. På Twitter fekk eg eit tips frå personen med det sympatiske brukarnamnet «Nynorskingen» om klosterkyrkja i den tidelegare landsbyen Mologa. I denne landsbyen var det fleire flotte bygg, mellom anna fleire kyrkjer, det som ser ut som to kloster og ein katedral, noko ein kan sjå på Commons. I 1941 vart byen oversvømma, og alt hamna under vatn. Det eine klosteret kan vi følgje ned i vatnet

Afanasiklosteret i 1917.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Afanasiklosteret vert tatt av vatnet i 1941.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
I følgje Wikipeda vert det kvart år framleis halde messe midt ute på vatnet, der kyrkjespira stikk opp av vatnet. Det er eit initiativ ein må like!

onsdag 2. oktober 2013

Drukna kyrkjer II - Klosteret i Kaljazin

Det er på tide å sjå på ei ny kyrkje som ligg under vatn, og i dag skal vi til Russland, og Kaljazin som ligg i nærleiken av grensa til Kviterussland. På 1400-talet vart Makarjevskij-klosteret grunnlagt på motsett side av elva av der byen ligg no. Klosteret fekk etterkvart fleire flotte og viktige byggningar, ikkje mist ei kyrkje dedisert til St. Nikolas, og det kom også endå eit kloster til området. Rundt 1800 vart det så bygd eit skikkeleg landemerke i klosteret. Ein bygde eit klokketårn som var neste 75 meter høgt, noko som framleis held til å vere mellom dei tretti høgaste, ortodokse kyrkjene i verda.
Kaljazin i 1917. Både kyrkja og det store tårnet er dominerande.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Så kom vatnet. Også her var det eit ynskje om å lage elektrisitet som førte til at byen vart lagt under vatn, og det var ein fråfallen prestesprire frå Georgia som vart banemannen. Josef Stalin bestemte at det skulle byggast ein stor demning, noko som førte til at klostera og mesteparten av gamlebyen vart lagt under vatn i 1940. Det som stod att var det enorme klokketårnet til klosterkyrkja. Det har blitt eit landemerke, og framleis held ein gudstenester i tårnet fleir gonger i året.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

søndag 29. september 2013

Mikkelsmess med Bileam

I dag er det mikkelsmess, altså ein dag der vi feirar englane. Vi møter på englar ein del plassar i Bibelen, og fordi dette var eit så stilig bilete, og fordi der er ei artig historie der ein engel spelar ei sentral rolle, kostar vi på oss historia om Bileam og eselet frå 4. Mosebok i dag.
Bileam,eselet og engelen mala av James Tissot.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
På den tid var Balak, son til Sippor, konge i Moab. Han sende bodberarar til Bileam, son til Beor, i Petor, som ligg ved elva i det landet der folket hans budde. Dei skulle be han koma, og seia: «Sjå, eit folk har drege ut frå Egypt. Dei dekkjer landet så langt auga rekk, og dei har slege seg ned beint framfor meg. No må du koma og forbanna dette folket! Dei er for talrike for meg. Kanskje eg då kan slå dei og driva dei ut av landet. For eg veit at den du velsignar, er velsigna, og den du forbannar, er forbanna.» Dei eldste i Moab og dei eldste i Midjan tok av stad, og dei hadde spåmannsløn med seg. Då dei kom til Bileam, bar dei fram bodet frå Balak. Han sa til dei: «Ver her i natt, så skal eg seia dykk det Herren har sagt til meg.» Så gav Moab-hovdingane seg til hos Bileam. Gud kom til Bileam og sa: «Kven er desse mennene du har hos deg?» Bileam svara Gud: «Balak, son til Sippor, kongen i Moab, har sendt bod til meg: Sjå dette folket som har kome frå Egypt. Dei dekkjer landet så langt auga rekk. Du må koma og forbanna dei for meg! Kanskje eg då kan strida mot dei og driva dei ut.» Gud sa til Bileam: «Gå ikkje med dei! Du skal ikkje forbanna folket, for det er velsigna.» Då Bileam stod opp om morgonen, sa han til hovdingane som Balak hadde sendt: «Gå tilbake til landet dykkar! Herren gjev meg ikkje lov til å følgja med dykk.» Moab-hovdingane tok av stad. Dei kom til Balak og sa: «Bileam ville ikkje vera med oss.» Då sende Balak andre hovdingar, fleire og av høgare byrd enn dei første. Dei kom til Bileam og sa: «Så seier Balak, son til Sippor: Eg bed deg, lat ikkje noko hindra deg i å koma til meg! For eg skal visa deg stor ære, og alt det du bed om, skal eg gjera. Kom no og forbann dette folket for meg!» Bileam svara tenarane til Balak: «Om Balak gav meg alt sølv og gull han har i huset, kunne eg ikkje gå imot det Herren min Gud seier, korkje i smått eller stort. No bed eg om at de òg må vera her i natt, så får eg vita kva meir det er Herren vil seia meg.» Om natta kom Gud til Bileam og sa til han: «Er desse mennene komne for å henta deg, så stå opp og gå med dei! Men gjer ikkje anna enn det eg seier deg.» Om morgonen stod Bileam opp, sala eselhoppa si og drog av stad saman med Moab-hovdingane. Då flamma Guds vreide opp fordi han drog, og Herrens engel stilte seg framfor han på vegen som ein motstandar. Sjølv kom han ridande på eselet sitt i lag med dei to tenarane sine. Då fekk eselet auga på Herrens engel som stod der på vegen med drege sverd i handa. Eselet tok av frå vegen og gjekk ut på marka. Men Bileam slo eselet for å få det inn att på vegen. Sidan stilte Herrens engel seg på ein smal veg mellom vinmarkene. Det var steingard på begge sider. Då eselet såg Herrens engel, pressa det seg inn til muren og klemde foten til Bileam mot steinane. Då slo han det ein gong til. Endå ein gong gjekk Herrens engel framom og stilte seg på ein trong stad, der det ikkje var plass til å vika unna, korkje til høgre eller venstre. Då eselet fekk auga på Herrens engel, la det seg ned under Bileam. Raseriet flamma opp i Bileam, og han slo eselet med staven sin. Då gav Herren eselet munn og mæle, og det sa til Bileam: «Kva har eg gjort deg? No er det tredje gongen du slår meg.» Bileam svara eselet: «Du har halde meg for narr. Hadde eg berre eit sverd i handa, skulle eg drepa deg no!» Men eselet sa til Bileam: «Er ikkje eg eselet ditt, som du alltid har ride på, heilt til denne dag? Har eg nokon gong hatt for vane å gjera slikt mot deg?» «Nei», svara han. Då opna Herren auga til Bileam, og han såg Herrens engel som stod på vegen med drege sverd i handa. Straks bøygde han seg og kasta seg ned med andletet mot jorda. Herrens engel sa til han: «Kvifor har du no tre gonger slege eselet ditt? Sjå, eg har gått ut for å stå deg imot. For eg ser at dette er ei farleg ferd. Eselet såg meg og tok av vegen for meg alle tre gongene. Hadde det ikkje det gjort, ville eg no ha drepe deg, men late eselet leva.» Då sa Bileam til Herrens engel: «Eg har synda! Eg skjøna ikkje at du stod framfor meg på vegen. Om dette er urett i dine auge, skal eg venda heim att.» Herrens engel sa til Bileam: «Følg med desse mennene! Men du må ikkje seia noko anna enn det eg byd deg.» Så følgde Bileam med hovdingane åt Balak. 4. Mos 4, 4-35 

fredag 27. september 2013

Drukna kyrkjer I - Kyrkja i Potosi

Der nokre kyrkjer brenn ned, er det andre som slit med det motsette problemet. Dei kjem under vatn. Det er mange døme på dette, og det ser eigentleg like underleg ut kva gong. Eg avgrensar meg her til det eg har funne av drukna kyrkjer på Wikimedia Commons, sidan det er gøyast om ein kan legge ut bilete av desse kyrkjene.

Kyrkjetårnet i Potosi.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Først ut er kanskje det raraste av desse tilfella. I Venzuela låg byen Potosi som vart lagt under vatn for å få på plass eit kraftverk i 1985. I byen låg det også ei kyrkje, og alt ein såg av denne kyrkja dei neste 25 åra var toppen av kyrkjetårnet som stakk opp av vatnet.

I 2010 kom så El Niño, og med dette verfenomenet kom det også tørke. Resultatet av dette vart at kyrkja i Potosi plutseleg stod på tørr mark att og det vart plutseleg mogeleg å spasere rundt i restane av kyrkja.

Mesteparten av kyrkja hadde forsvunne i løpet av åra under vatn, men beingrinda av kyrkja stod framleis. Eg har ikkje heilt forstått om vatnet har kome attende eller ikkje, men eg trur ikkje det. Eg vil anbefale ein titt på Atlas Obsurca som har mykje betre bilete av denne kyrkja enn dei heller kjipe bileta som ligg på Commons.

Kyrkja i Potosi har kome fram frå vatnet att.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

tirsdag 24. september 2013

Oskekyrkje

Der grunnsteinen er lagt for Knarvik kyrkje, står det ikkje mykje att av Hønefoss kirke. Kyrkja brann i 2010, og dette altaret er alt som no er att av kyrkja. Altaret er laga av det som var att av treverk, og steinen på toppen er ei helle som låg utanfor inngangen til kyrkja.

Eit vakkert monument!
Alt som står att av Hønefoss kirke

søndag 15. september 2013

Ei kyrkje stig fram

I dag er ein stor dag for kyrkja i Nordhordland. Grunnsteinen vart lagt ned i kyrkja i Knarvik!

Det skjedde under ei flott gudsteneste med full «kyrkje» som feira at no står snart den etterlengta kyrkja klar til bruk. Kor og korps stod for musikken i dag, men kyrkja fekk i dag orgel i gåve frå Trond Mohn. Slike gåver kan til og med eg, som ofte har hevda at ein ikkje treng alle disse orgela i kyrkjene, like!

Vi gratulerar med eit av bibelversa som vert lese under grunnsteinsnedlegging.

Hvis Herren ikke bygger huset,
arbeider bygningsmennene forgjeves.
Hvis Herren ikke vokter byen,
våker vaktmannen forgjeves.
(Sal 127, 1)

Grunnsteinen ligg klar på altaret

Ein del av forsamlinga. Det skal ha vorre rundt 350 menneske  på gudstenesta.
Det er jo nesten synd å bygge vegg som sperrer utsikten....


fredag 13. september 2013

Ei kyrkje bygd på sand

Kyrkja i sanda.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Har ein vore innom ei norsk kyrkje, ei søndagsskulesamling eller eit bedehus meir enn fem gonger, har ein sikkert møtt på forteljinga om dei to mennene som skulle bygge seg hus og valgte å bygge dette huset på ulikt underlag. Ein på fjell og ein på sand. Det gjekk som det måtte gå. Huset som var bygd på fjell stod støtt, medan huset på sand rann vekk med sanda.

Danskane har ein eigen vri på dette. Dei kan skilte med ei kyrkje som illustrerer at sanda er ein lunefull ven når det kjem til husbygging.

På slutten av 1300-talet vart det bygd ei kyrkje utanfor Skagen. Kyrkja var på dette tidspunktet den største i Vendsyssel og vart vigsla til St. Laurentius. Denne delen av Danmark er jo kjent for dei fine sandstrendene, og dette vart etterkvart eit stort problem.

Huset bygd på fjell
«Den som høyrer desse orda mine og gjer det dei seier, liknar ein klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Men det fall ikkje, for det var tufta på fjell.
Men den som høyrer desse orda mine og ikkje gjer det dei seier, liknar ein uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Då fall det, og fallet var stort.»
Då Jesus hadde fullført denne talen, var folket fulle av undring over læra hans. For han lærte dei med myndig tale og ikkje som deira skriftlærde. Matt 7, 24-29
1500-talet byrja sanden å flytte på seg, og fleire lokalsamfunn vart utsletta av sand.
Heller ikkje denne kyrkja vart spart for dette, og det vart vanskelegare og vanskelegare for kyrkjelyden å grave seg fram til kyrkja når det skulle feirast messe der.
I 1795 gav kongen beskjed om at kyrkja skulle rivast. Ein reiv sjølve kyrkjeskipet, og flytta delar av inventaret over til Skagen kirke, men ein reknar med at døypefonten og altaret framleis står inne i det som er att av kyrkja.

Danskane bygde altså ikkje kyrkja si på sand, men ho hamna uansett inni sanda. Ho fall ikkje, i alle fall ikkje før kongen sa at ho skulle falle, men ho drukna i sanda. Eg gler meg til eg vert beden til Skagen for å tale over Matteus 7, 24-29. Då skal det bli kontekstualisering, då!

Eit einsamt kyrkjetårn i sandhavet.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.