torsdag 26. juni 2014

KM i galskap IV - David dendritten av Thessalonki

David i mandeltreet.
Biletet er lånt frå Orthodoxwiki.
Det er lenge sidan vi har vore innom Kyrkjemeisterskapen i galskap, men i dag ser vi på ein ny deltakar. No er det David dendritten av Thessaloniki sin tur. Av namnet kan ein kanskje forstå at det har noko med trær å gjere, og det har det. Vi snakkar her om mykje det same som stylittane, altså søylehelgenane, berre at David klatra opp i eit tre. Eit mandeltre for å vere nøyaktig. Historia om David er som følgjer:

David vart fødd i Mesopotamia rundt 450. For å finne eit roleg liv i kontemplasjon flytta han til Thessaloniki i Hellas og gjekk i kloster. Akkurat kvifor han gjorde dette er det ingen som veit. Mesopotamia var eit hovudområde for klosterrørsla på denne tida, så det burde vore nok å velgje mellom der. Uansett kom han til Hellas då han var mellom 15 og 20 år og vart munk der.

David gjekk inn for hard askese og gjorde inntrykk på dei andre munkane. Då abbeden døydde ville dei ha David som ny abbed, men det ville ikkje han. Han valgte i staden endå strengare askese, og klatra opp i eit mandeltre. Der vart han i tre år, og som det var med stylittane var han utsett for elementa heile tida, men i motsetnad til stolpene dei sat på, stod ikkje treet stille. Det bevegde seg i vinden. Imidlertid kan ein vel tenkje seg at han kunne finne litt skugge for regn og sol mellom bladane?

Slike dendrittar var noko nytt i Hellas, sjølv om det var kjent i Mesopotamia og Syria, og David trakk til seg folk. Som stylittane merka han nok at vil ein ha ro er ikkje det luraste å klatre opp i noko høgt på ein offentleg plass. Folk kom til han for råd og for å høyre han tale.

David i treet.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Han var i treet i tre år og bad, fasta og snakka med folk. Då kom det ein engel til han og sa at bønene hans var høyrt og at han kunne gå ned. Engelen sa også at han skulle gjere ei god gjerning til før han døydde. Det vart bygd ei celle til David utanfor bymurene, ettersom engelen hadde sagt at han skulle fortsette askesen i ei celle, og han gjekk dit. Folk kom til cella hans for forbøn, og det gjekk gjetord om denne «engelen» som sat i cella og tok imot folk. Om natta såg folk flammer som stod opp frå cella, og det vart ein slags attraksjon å sjå på cella frå bymuren om natta. Flammene skada ikkje David, og folk såg på det som eit teikn på kjærleiken mellom han og Gud. David vart verande i cella i 20-30 år.

Så i 520 kom erkebiskopen til David. Han bad David om å reise til Konstantinopel for å overbevise keiseren om å halde fast på Thessaloniki som provinshovudstad. Han såg på dette som den kjærleikshandlinga engelen hadde sagt at han skulle gjere, og av respekt for erkebiskopen og kjærleik til folket og byen tok han på seg oppdraget og gjekk ut av cella for første gong på årevis.

Ryktet gjekk fortare enn han reiste, så då han kom til Konstantinopel vart han tatt imot som ein heilag mann. Han fekk legge fram si sak for keisaren. Dette gjorde han på ein overbevisande måte. Han tok eit stykke glødande kol saman med røykelse i handa. Så gjekk han saman med disiplane sine i ein time og bad og velsigna dei som var tilstades. Då han var ferdig var hendene uskadde. Så la han fram saka, og fekk det slik han ville.

I skipet på veg heim sovna han inn, og 26. juni er minnedag for han for katolikkar og ortodokse. Og St. Isidors minne.

Ein kan stille seg spørjande til det andelege utbyttet av å sitte i eit tre i tre år, men det kvalifiserer i alle fall til KM i galskap.

Vi avsluttar med ei ortodoks hymne slik den står hos Ortodoxwiki:
An Angel on earth, and stranger to all earthly things,
thou madest a tree thy dwelling like an eagle's nest,
whence, O David, thou didst soar up to Heaven,
where thou didst find that Tree which in Eden we lost of old.
Remember us all, who keep thy memory

onsdag 18. juni 2014

Strilesong

I dag er Nordhordland kjent for gode musikarar på mange område. Slik har det ikkje alltid vore. I band 4 av Strilesoga kan ein få nokre glimt av kyrkjesongen på 1800-talet.

Prestane i Nordhordland skal ha vore svært lite nøgd med kyrkjesongen rundt om i kyrkjene. Problema skuldast tydlegvis kombinasjonen av lokal songstil og prestar frå andre delar av landet. Her i strøket song dei på ein særskild måte med tanke på korleis melodiane vart utbroderte, noko som førte til at songane tok lengre tid. Prestane var vant med andre skikkar, og ville syngje fortare. Dei fekk med seg klokkaren, og song slik «det burde vere», noko som førte til at det kunne vere opp til ei strofe mellom den delen av kyrkjelyden som song saman med presten og klokkaren og dei som heldt seg til strilemåten. Då Manger kyrkje hadde visitas i 1883 omtala soknepresten songen som dårleg og sa at dei song melodiar som han ikkje hadde høyrt andre stadar og ikkje ana korleis hadde kome til Manger.

I Masfjorden gjekk sokneprest Torbjørn Frølich drastisk til verks for å få bukt på desse problematiske strilane. Han kjøpte eit brukt orgel frå ei av kyrkjene i Bergen, noko som vart «en seier for kirkesangens forskjønnelse».

Framleis finn ein spor av den gamle strilesongen i kyrkja vår. Melodien til «Herre, eg inderleg ynskjer å fremje di ære» er frå Eksingedalen, og skal vere ein rest frå før den tradisjonen døydde ut, eller «hadde faat sin knæk», som Frølich sa det, då orgelet kom inn og tok kontroll over kyrkjesongen.

Kjelde: Atle Døssland og Karl Egil Johansen, Strilesoga. Nord- og Midthordland gjennom tidene. Band 4, Eide forlag, Bergen, 1999. Side 197.

fredag 13. juni 2014

Ekte kjærleik

Bilete tatt på 1930-talet.
Henta frå Wikimedia Commons.
I dag er den minnedag for Marianna Biernacka. Marianna var ei heilt vanleg dame, eller ei heilt eineståande dame, alt etter korleis ein ser det. Ho var i alle fall ei dame som bør hugsast for den monumentale kjærleikshandlinga ho gjorde.

I 1943 arresterte Gestapo sonen og den gravide svigerdottera hennar i ein aksjon som skulle hemne drepne tyske soldatar. Svigerdottera til Marianna vart plukka ut for å henrettast, og Marianna bad då om å få ta plassen hennar. Patruljesjefen gjekk med på dette, og på denne måte redda Marianna både svigerdattera si og det ufødde barnebarnet. To veker seinare vart Marianna drept.

13. juni 1999 vart ho salgikåra av pave Johannes Paul II saman med 107 andre polske martyrar. Ho har minnedag i dag, medan heile gruppa hadde kollektiv minnedag i går.

Dette er verkeleg ei dame som fortener å hugsast. Ho viste ekte kjærleik i praksis.

mandag 2. juni 2014

Slaget om Santiago

Eit vanleg syn i kampen. To mann ligg nede og laga kranglar.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (Public Domain)
Det nærmar seg fotball-VM i Sør-Amerika. Der har det blitt spilt før, og vi ser i dag på ein kamp som vart spelt i VM i Chile 2. juni 1962. Kampen som var mellom Chile og Italia fekk fort kallenamnet «Slaget om Santiago», og innslaget om kampen på BBC vart introdusert med følgjande ord: «Good evening. The game you are about to see is the most stupid, appalling, disgusting and disgraceful exhibition of football, possibly in the history of the game».

Men kva var det så som skjedde? Forhistoria er vistnok viktig her. Italienske journalistar hadde i så stor grad skrive stygge ting om Chile før kampen at to av dei måtte dra frå landet på grunn av si eiga sikkerheit. Dette gjorde at stemninga allereie var på kokepunktet før kampen.

Så kom kampen i gang, og det gjekk kun 12 sekund før første takling var gjort. Deretter gjekk det nedover. Etter åtte minutt vart ein italienar utvist for ein takling, men han nekta å gå av bana, og måtte til slutt halast av bana av væpna politi. Før dei kom så langt, hadde chilenaren som vart takla fått inn eit par slag på italienaren. Tilsaman måtte politiet ut på bana tre gonger i løpet av kampen. Då ein endeleg kom igang att etter å ha fått den utviste italienaren av bana fortsatte det i sama gata.

Ikkje overraskande måtte politiet eskortere spelarane av bana.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (Public Domain)
Ein av chilenarane, vistnok son av ein proffboksar, slo ein italienar i bakken, utan at dommaren gjorde noko. Italienaren fulgte opp med å sparke chilenaren i hovudet litt seinare. Dette førte til den andre italienske utvisninga. Den same bokseglade chilenaren klarte å få inn endå eit slag i løpet av kampen, og knakk ei italiensk nase, også dette utan at han måtte gå av bana. Det var også fleire andre nevekampar i løpet av kampen, i tillegg til alle spark og spyttklyser som flaug fram og attende mellom laga.

Chile vann til slutt kampen 2-0, utan at særleg mange hugsar det. Utruleg nok vart det berre to utvisningar. Om ein ser bileta frå kampen i filmen under denne teksten, kan ein undre seg på at ikkje heile gjengen vart utvist...

Det er mogeleg kampen trass alt var positivt for fotballen, for dommaren, engelskmannen Ken Aston, var mannen som seinare fann opp gule og raude kort. Han hadde nok hatt bruk for dei denne dagen i Santiago. Han sa sjølv at han var ikkje dommar i ein fotballkamp, men observatør i ein militærmanøvre.