torsdag 22. oktober 2015

Den khalkedonske vedkjenninga

22. oktober 451 skjedde det noko som førte til det første store skiljet mellom ulike kyrkjer. På konsilet i Khalkedon måtte ein ta stilling til dogmatikken til monofysittane, som meinte at Jesus kun hadde guddommeleg natur og dermed ikkje menneskeleg natur.

Dette var ikkje noko ein fekk til å stemme med ortodoks lære, og ein formulerte derfor den khalkedonske vedkjenninga om Kristi to naturar. Vedkjenninga er - naturleg nok - særs presis når det kjem til å definere kven Jesus var, og av dei tre vedkjenningane vi i vår kyrkje har med i våre vedkjenningsskrifter, er det nok kun Athanasium som kjem nær presisjonsnivået dei hadde i Khalkedon i 451.

Dei orientalsk-ortodokse kyrkjene var ikkje einige i denne teologien, noko som gjer at dei i 451 gjekk ut av kommunionen med resten av kyrkja, og har i dag ikkje kommunion med verken Den katolske kyrkja, dei største ortodokse kyrkjene eller oss protestantar. Mellom dei orientalsk-ortodokse finn vi viktige kyrkjer som den koptiske, den etiopisk-ortodokse og den syrisk-ortodokse i tillegg til fleire andre gamle kyrkjesamfunn.

Konsilet vart dermed ein siger for kristologien, men samstundes gjekk Kyrkja på ein smell...

Eg har ikkje klart å finne ei norsk omsetjing, så vi les orda frå Khalkedon på engelsk. Teksten er henta frå Philip Schaff si bok Creeds of Christendom, with a History and Critical notes. Volume II. The History of Creeds frå 1876, slik ho ligg på CCEL.  Les og lær:

We, then, following the holy Fathers, all with one consent, teach men to confess one and the same Son, our Lord Jesus Christ, the same perfect in Godhead and also perfect in manhood; truly God and truly man, of a reasonable soul and body; consubstantial with the Father according to the Godhead, and consubstantial with us according to the Manhood; in all things like unto us, without sin; begotten before all ages of the Father according to the Godhead, and in these latter days, for us and for our salvation, born of the Virgin Mary, the Mother of God, according to the Manhood; one and the same Christ, Son, Lord, Only-begotten, to be acknowledged in two natures, inconfusedly, unchangeably, indivisibly, inseparably; the distinction of natures being by no means taken away by the union, but rather the property of each nature being preserved, and concurring in one Person and one Subsistence, not parted or divided into two persons, but one and the same Son, and only begotten, God the Word, the Lord Jesus Christ, as the prophets from the beginning [have declared] concerning him, and the Lord Jesus Christ himself has taught us, and the Creed of the holy Fathers has handed down to us.

onsdag 7. oktober 2015

Glade gatebarn

I går såg vi på Joey Velasco sitt Håpets bord. Der portretterte han tolv gatebarn som delte nattverden med Jesus. Dette biletet malte han i 2005, og tre år seinare i 2008 hadde han ikkje gløymt desse borna. Han fekk ordna plass til alle tolv i landsbyen Gawad Kalinga der gatebarna fekk hjelp. Dette inspirerte han til å male ein ny versjon av biletet. No er de tolv glade barn som deler nattverd med Jesus, men landsbyen i bakgrunnen.
Biletet er henta frå Photobucket.

tirsdag 6. oktober 2015

Når kunsten gjer nattverden større

Medan vi er inne på korleis nattverden vert framstilt i kunst, passar det godt å ta fram att det som kanskje er det sterkaste maleriet av nattverden eg veit om. Det er mala av den filippinske kunstnaren Joey Velasco som desverre døydde i 2010.

Biletet heiter Hapag ng Pag-asa eller Håpets bord og viser Jesus som deler det siste måltidet med tolv gatebarn. På biletet ser vi portrett av tolv personar som var verkelege gatebarn som Velasco fann i slummen og brukte som modellar for dette biletet.

Sist gong eg skreiv om biletet. la eg det ut slik det er (desverre er sida eg lenka til død), men på Wikimedia Commons ligg biletet i ein liturgisk samanheng. I St. Monica-kyrkja i Minalin på Filippinane tok dei maleriet inn i kyrkja på skjærtorsdag i år og gjorde det med det endå meir virkningsfullt. Når biletet står forran altaret i kyrkja, ser ein verkeleg kven Jesus kom for og kva Kyrkja sitt oppdrag i verda er.

Biletet er tatt av Judgefloro og ligg på Wikimedia Commons. (CC BY-SA 4.0)

søndag 4. oktober 2015

Nattverd med marsvin

Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Eit mykje betre bilete kan sjåast hos TripAdvisor.
I dag får heilage Frans vere heilage Frans. Trass i at han har minnedag i dag, skal vi sjå på noko heilt anna. Vi skal til Cuzco, sør i Peru, og vi skal - sikkert ikkje uventa - inn i katedralen i byen. I katedralen i Cuzco finn ein nemeleg eit bilete som gjer noko eg både elskar og ikkje har sansen for i det heile.

Nattverden er høgdepunktet i ei kvar gudsteneste, og det er ei ganske fast greie. Ein deler brød og vin, for det var det Jesus gjorde. Heilt vanleg mat for jødar både då og nå, og noko som også funkar bra i vår kontekt. Brød er heilt vanleg mat for oss, sjølv om vin nok har vore meir for fiffen enn mannen i gata store delar i historia, i alle fall her i nord. Slik er det ikkje i andre delar av verda. Andre stader kan brød og vin vere totalt ukjent eller luksusvarer som berre er for dei aller rikaste. Då funkar ikkje symbolikken like godt. Nokre stader har ein gjort noko med dette. Eg har feira nattverd med ris og te saman med tamilar, noko eg endå ikkje har bestemt meg for om var det flottaste uttrykket for kontekstuell kristendom eg har vore borti, eller kludring med sakramentet på ein måte ein ikkje bør gjere. I Cuzco finn ein endå eit døme på ei slik kontekstualisering, sjølv om det her er i form av eit kunstverk, og eg ikkje kan tenkje meg at Den katolske kyrkja har godteke noko slikt utført i praksis.

I Peru et ein nemleg marsvin. Ikkje berre et ein marsvin, ein jomsar det i seg i store mengder. 65 millionar marsvin havnar på peruianske middagsbord kvart år. Det er derfor kanskje ikkje så uventa at då Marcos Zapata på 1700-talet skulle lage ei framstilling av Jesu siste måltid slik at folk i Peru skulle kunne forstå det, lot han måltidet bestå av marsvin og andre peruianske rettar.  (Her er vi forresten attende til St. Frans. Zapata mala også 24 maleri av hendingar i livet til Frans av Assisi.) Eit anna herleg kontekstualiserande trekk med maleriet er at Judas skal ha fått utsjånaden til Francisco Pizarro, conquistadoren som erobra inkariket og tok livet av den siste inkakongen. Judas er karen nede til høgre i biletet. Han med pengepungen i handa. Eg synes dei liknar.

Som kontekstuell kunst er det fabelaktig. Som nattverdteologi er det..... suverent eller søppel.... Eg klarar ikkje å bestemme meg.