mandag 10. april 2017

Svartekunster i Trondenes?

I Trondenes kirke skal det ha gått føre seg!
Biletet er tatt av Simo Räsänen og ligg på Wikimedia Commons.
(CC BY-SA 3.0)
Frå 1731 til 1744 var Svend Peller sokneprest i Torsken på Senja. Peller var ein omdiskutert fyr, kan ein nok seie. Det gjekk rykte på bygda om at han hadde i eige den legendariske Svarteboka, og han vart mykje brukt for å reinske opp i åndeverda i bygdene rundt Torsken. Han skal også ha vore flink med det vi i dag ville ha kalla for psykisk sjuke, og tilsaman gjorde alt dette at han skal ha vore godt likt av folk flest.

Kanskje var det derfor det bryja å gå rykter om korleis han ordna opp då han i 1734 vart kalla inn til Trondenes for å stå skulerett for biskopen i Nidaros og alle prestane i «al Senjens Land».

Peller måtte svare for seg då biskopen hadde fått nyss i at han var for hard på flaska og hadde ein del andre praksisar som ikkje passa med embedet som sokneprest. Soga seier at Peller stod inne i kyrkja, saman med alle prestane i området og biskopen. Der vart han dømt til å miste kappe og krage, og sjølvsagt jobben i same slengen. Men Peller var ikkje rådlaus. Han tok opp ein mus frå hatten sin, (Kven går rundt med mus i hatten?) og denne musa skapte seg om til Satan sjølv. Eller kanskje det er meir rett å seie at Styggen hadde forkledd seg som mus? I alle fall steig han fram og fanga heile presteskapet i kyrkja, medan Peller sjølv gjekk sin veg. Etter ei stund fekk biskopen sendt bod etter Peller som, mot at han fekk fortsette som prest i Torsken, løyste både biskop og presteskap frå den heller kjedelege situasjonen dei var i.

Ein kan også lese om det som skjedde i visitasmeldinga til biskopen. Han skriv at Peller var kalla inn på teppet, og at han innrømma at han kanskje hadde noko å gå på med tanke på oppførsel. Dei andre prestane i prostiet bad om at Peller måtte få fortsette, og dette gjekk biskopen med på då han fekk eit skriftleg løfte frå Peller om at han mellom anna skulle halde seg vekke frå brennevin.

Ikkje eitt ord om sataniske mus i visitasrapporten, altså...

Så då er det opp til oss å vurdere kven vi trur på. Biskopen i domen i sør eller bygdefolket på Senja?

Kjelde: Torsken kirke 200 år 1784-1984.

onsdag 5. april 2017

Derfel og profetien

Det er på tide å ta fram ein helgen att. I dag ser vi på Derfel, eller Derfel den sterke. Derfel levde på 500-talet i Wales, og vi høyrer først om han som soldat. Han skal ha kjempa i slaget om Camlannkong Arthur si side. Som med mange av dei keltiske heilage er vi altså på legendarisk grunn her.

Ein eller annan gong etter slaget skal han ha blitt munk. Kanskje var han einebuar ei stund, men han skal etterkvart ha grunnlagt klosteret ved/i Llandderfel (Jada. Walisiske namn er noko for seg sjølve...) Etterkvart døydde han. Wikipedia seier i 660, men då har han i alle fall blitt haug-gamal.

I Llandderdel lagde dei ein trestatue av Derfel. Denne stod der til 1538. Dei som kjenner kyrkjehistoria veit at det var den tida då Thomas Cromwell sin reformasjon var på sitt mest rabiat, og ein av Cromwell sine menn tok med seg statuen for å stoppe dei svære pilegrimsvandringane til den 5. april kvart år.

22. mai 1538 var Cromwell i siget og skulle brenne ein stakkar fransiskanar, John Forest, i Smithfield. Rett før dei tente bålet heiv dei på statuen av St. Derfel, og med dette oppfyllte ein på underleg vis ein gamal walisisk profeti. Dei hadde nemleg lenge sagt at statuen ein dag skulle brenne ned ein skog....

Det var St. Derfel som har minnedag i dag, 5. april.